En cleaver på 167 gram – hva kan norske knivmakere lære av den?

Kinesisk kjøkkenkniv på skjæreblokk. Illustrasjonsfoto, ikke konkurransekniven. «Chinees hakmessmall.jpg» av Evanherk, via Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0. Bildet er ikke endret.

Et stort, rektangulært kjøkkenblad trenger ikke være tungt. Under Knife Show Austria vant knivmakeren Ambros en cleaverutfordring med et bidrag på bare 167 gram. For oss som liker å lage kniver, er det en god anledning til å se nærmere på tykkelse, balanse og hvor vi egentlig trenger stålet.

167 gram. Det er lett å lese tallet og gå videre. Men tegn opp et knivblad som er 20 centimeter langt og 10 centimeter høyt på et ark, så får du et bedre inntrykk av størrelsen konkurransen tok utgangspunkt i.

Dette er mye bladflate å holde vekten nede på.

I omtalen etter Knife Show Austria 24.–25. oktober blir Ambros, kjent som @ambros_knives, trukket frem som vinner. Arrangør Martin Huber oppgir vekten til 167 gram og forteller at han stilte med materialet, mens Ambros gjorde arbeidet. (Kitchen Knife Forums)

En utfordring med tydelige rammer

Ifølge deltaker Fabian Jäger skulle konkurransekniven være smidd, fullt funksjonell og ha et blad på 200 × 100 millimeter. Stålet skulle være ApexUltra, enten gjennom hele bladet eller som kjernestål i en laminert konstruksjon. I tillegg skulle kniven ha en forholdsvis lav slipfas.

Jäger beskrev selv utfordringen med å smi et så tynt blad: Risikoen for å ende med et bølgete blad etter herding var en del av regnestykket. (Kitchen Knife Forums)

Det gjør konkurransen interessant også for dem som aldri har tenkt å lage en cleaver. Her må materialvalg, smiing, varmebehandling og sliping fungere sammen.

Hva betyr egentlig «cleaver»?

På norsk er det fristende å oversette ordet med kjøttøks. Men den brede, rektangulære formen forteller ikke alene hva kniven tåler eller er beregnet på.

Et slikt blad kan også være en tynn kjøkkenkniv for presist skjærearbeid. Skal kniven brukes til harde oppgaver, må konstruksjonen dimensjoneres for det. Formen alene er ingen bruksanvisning.

For knivmakeren er derfor det første spørsmålet: Hva skal denne kniven gjøre?

Svaret bør styre hvor tykk eggen skal være, hvordan bladet slipes, og hvor mye materiale som beholdes.

Lærdommen ligger i geometrien

Vi bruker gjerne mye tid på å velge stål. Det er en hyggelig del av hobbyen, og det finnes nok av egenskaper å sammenligne.

Men stålet skal også få en form som passer oppgaven.

Metallurg Larrin Thomas fremhever at en god kombinasjon av stål og varmebehandling kan gjøre det mulig å bruke tynnere egggeometri. Samtidig kan selv svært godt stål og god herding ikke kompensere for en geometri som passer dårlig til skjærearbeidet. (Knife Steel Nerds)

Det er nyttig å ha i bakhodet ved slipebåndet. Hvor mye motstand møter bladet når det går gjennom råvaren? Trenger du mer støtte bak eggen, eller har du beholdt mer materiale enn oppgaven krever?

Lav totalvekt og god skjæreevne er heller ikke det samme. En lett kniv kan fortsatt være tykk der det betyr mest for snittet.

Fra østerriksk konkurranse til norsk verkstedbenk

Lager du turkniver med skjult tange, eller setter skaft på ferdige kjøkkenknivblad, kan du ta med deg den samme nysgjerrigheten inn i neste prosjekt.

Prøv å bestemme bruken før du bestemmer alle detaljene. Lag gjerne en enkel modell av skaftet, og kjenn hvordan størrelse og grep passer til bladet. Vei delene underveis, og undersøk hvordan skaft og holk påvirker balansen.

Du trenger ikke sikte mot 167 gram. En kniv som ligger godt i hånden og fungerer til oppgaven, er et bedre mål for et vanlig bruksprosjekt.

Vinnerbidraget fra Østerrike er først og fremst en spennende håndverksprestasjon. Den rapporterte vekten forteller ikke alene hvordan kniven skjærer eller holder eggen over tid.

Men den gir oss en god verkstedutfordring: Hvor mye materiale trenger din neste kniv – og hvor trenger den det?

Har du lyst til å prøve deg på et kjøkkenknivskaft? I vår guide til å lage eget knivskaft finner du tips til materialvalg, form og fremgangsmåte.